Vikingene i nord

Så lenge utgravinger om sagatida bare skjer i sør, vil fokuset om vikingene bli der. At håløygingene var av de fremste vikingene bør en kanskje ikke være stolt av, men nå er det gått 1000 år. Vi står ovenfor et jubileum markert ved Stiklestadslaget i 1030 e.kr. som for oss markerer slutten på vikingetida. Dette jubileet bør markers med å få frem den virkelige sanne historia om vikingene både på godt og ondt.


De første karttegnerne trodde ikke det kunne bo folk nord for polarsirkelen, så kartene stoppet der. Mer kritikkverdig er det at dagens romanforfattere som skriver spenningsromaner fra vikingetida, også plaserer Hålogaland utafor arket, og dermed utafor sine fortellinger. Fokuset på håløygingene kommer bort, enda en med sikkerhet kan si at Stiklestadslaget startet med en kornboikott ovenfor vår landsdel, beordra av kong Olav Haraldsson. Det var han Tore Hund drepte på Stiklestad.


Håløygingene har hatt en langt større rolle enn bare å drepe Olav den hellige. Håløygingene sto i fremste rekke for å kolonialisere øyer og land i vest. Landnåm av Island skjedde i stor grad fra nord. Ladejarlene i Trøndelag kom mest sannsynlig fra Andøya som ble kalt Omd i sagalitteraturen. Håløygingene var helt sentralt plassert i de viktige handelsvegene for noe av det mest etterspurte varene. Animalsk olje fra sjøpattedyr, pels, skinn, reimer fra sel og hvalross og huggtenner som var like verdifulle som elfenben.


Det meste av dette fikk de fra samene øst for oss. Vikingene var fæl med å ta treller på sine raid nedover på kontinentet, men vi kjenner ikke til at de tok samer som treller. Tvert om, her skjedde det heller strategiske giftemål slik at det er vanskelig å skille folkeslagene, levesett og kultur. Hålogaland var et flerkulturelt område, mange av mannskapet til Asbjørn Selsbane må ha vært samer.


Vi veit at vikingene var helt sentrale i statsdannelsen i øst. Historikerne har en tendens til å definere de skandinaviske «væringene» som svensker siden de bodde nærmest. Rurik var en slik «væring» som bygde opp Holmgard og dannet Rurikdynastiet. Navnet Russland kan være kommet av ham eller av roerne fra Skandinavia. Vikingene rodde nemlig i elvene. Fra vårt område til Gardarriket er det en mye kortere veg om Kolahalvøya. I hvert fall er Kvitsjøen den korteste vegen til ressursene for fyrsterikene i øst. Vikinger som oppholdt seg i Novgorod, ville tatt denne korteste vegen til det landet som hadde ettertraktede naturprodukter. Korteste veg fra Holmgard til Hålogaland ville være om Kvitsjøen.


At det ikke forskes på disse handelsrutene fra vikingetida, kan og ha noe med jernteppet i nyere tid å gjøre. For det er merkelig at ikke gullskatten fra Laksefjorden med verdigjenstander fra det østlige Baltikum, ikke har fått mer oppmerksomhet. Terrenget fra Ladogosjøen til Kvitsjøen var ikke vanskeligere å forsere enn elva Volga til det Kaspiske hav, eller elva Dnepr. Det var den vegen Harald Hardråde dro på veg til vikingenes Miklagard, som var det norrøne navnet på Bysants, dagens Istanbul.


Ottars reise er ei samtidsberetning til den engelske kongen i år 890. Han var fra den nordligste gården i Hålogaland. Fokuset for det engelske kongehuset var ressursene fra nord og den korteste vegen for dem til kongen av Wessex. Om Ottar fortalte mer om Kvitsjøen, så var neppe hoffskriverne interessert i det.


Dessverre er lite nedskrevet. Folk hadde ikke papir og vikingenes fortellinger ble bare muntlig overlevert. De ble i all hovedsak skrevet ned 200 år etter hendingene. Det er derfor lite trolig at en kan finne skriftlige beretninger i øst. Men det er verdt å kontakte statene i øst om hva de har funnet ut. Likevel kan vi starte med å grave i jorda her nord. Arkeologiske utgravinger vil være de mest interessante og mest sikre spor for oss nå.


Vikingskipene vi har på museum i Oslo er gravskip. Det er som om vi skulle studere livbåten til hurtigruta i stedet for å studere rute 1 langs kysten. Gravskip hadde som formål å sende de døde over til dødsriket. Nausttuftene på både Tjeldøya, Trondenes og Bjarkøy forteller om betydelige større langskip enn skipene i vikingmuseet. Det å grave i gårdshauger og nausttufter her nord, vil fortelle oss hva vikingene var i stand til, hvem de hadde handel med og hvor mektige de var. Det å avdekke mulighetene de hadde, er det første skrittet for å kunne leite etter spor fra dem.


Men vi aner allerede nå at håløygingene var aktiv med på statsdannelser både i øst, vest og i sør. Vi har vært en viktig del av Europas historie. Det er norske myndigheter som har ansvar for å gi dette bidraget til vår felles kulturarv. I det minste burde en av de mange gårdshaugene, en av de mange ringtunene, en av de mange nausttuftene og et av de mange fiskeværene som finnes spesielt her nord i Hålogaland, blitt forsket på. Og kanskje det viktigste, noen av dem ligger i urørt jord.


På Andenes ble det funnet noen udaterte stolpehull som blir sett på som hinder til bygging av safarisenteret The Whale. En hører da holdninger om å overse kulturminnene og bagatellisere dem. Men disse kulturminnene kan være mer interessant for menneskeheten enn å se på verdens største dyr. Mangel på respekt for kulturminner har ødelagt mye for å sannsynliggjøre vår plass i historia. Det er forståelig at grunneierne holder stilt om funn når myndighetene bare verner og ikke undersøker. Kostnadene med forskning må staten bære. En markering for 1000 år er en anledning til å bevilge penger både for utgravinger og for fremvisning av sagatida. Nord-Norges betydning både i fortid og nåtid er undervurdert av dagens politikere.


Frode Bygdnes

Den nasjonale 1000-årsmarkeringa


Forstudiet om nasjonaljubileet 2030 fra Stiklestad Nasjonale Kultursenter foreligger nå. Vi i nord får lov til å holde på med vårt, men resten av nasjonen bare skal ha fokus på Olav den hellige. Så er tittelen på jubileet «NORGE I TUSEN ÅR». Å begrense jubileet til perioden 1030 til 2030 avskjærer vikingehistoria med Håvamål og åsatrua. Her er planene mer et kirkelig jubileum der den katolske og den protestantiske kirka går for forsoning.


Det var en viss optimisme med at Stiklestad Nasjonale Kultursenter kunne samle forskermiljøene som i dag er splittet opp tilknyttet det enkelte universitet. For å få frem vår historie trenger vi et nasjonalt løft der forskermiljøene bistår hverandre. For å få frem håløygingenes rolle i nasjonsbygginga bør historieskrivinga ikke bare overlates til det nordligste og minste forskermiljøet i landet. Det er i nord de største uoppdagede kunnskapene ligger i jorda. Det er her vi i dag vil få best beskrivelse av hvilke samfunn vi forlot for 1000 år siden.


I den vedtatte planen fra forstudiet får vi lov til å markere den mer kjente historia om Asbjørn Selsbane og Tore Hund. Handlingene her er dramatiske nok, og bør bli presentert for nye generasjoner. Men gjenfortelling er ikke forskning. Det gir ikke ny kunnskap. Det får vi i vår tid, bare ved å grave i jorda, undersøke nausttuftene, gårdshaugene og ringtunene m.m. Det er her nord vi har så mange av dem. Det bør være et krav at i løpet av nasjonaljubileet skal f.eks. stornaustet på Bjarkøy kunne studeres og gjenreises. Det vil gi oss ny kunnskap om håløygingene i landnåm østover.


Det er positivt at den samiske historia skal markeres i planen. Samhandel her nord skal vektlegges i 2027. Men forberedelsene til dette temaet er ikke i gang, det er et av de temaene som bare er til vurdering. Håløygingene og samene er ikke en lokal sak, det er vår internasjonale arv. Et nasjonalt jubileum gir oss muligheten til å sette søkelyset på den kompleksiteten som var i et flerkulturelt samfunn her nord. Dette bør ikke begrenses til ei historie om hva slags plagg Tore Hund hadde på skuldrene under slaget på Stiklestad.


Det dreier seg om vår identitet: «Hvem er vi?» Er vi håløyginger, finnmarkinger, nordlendinger, samer, kvener eller fra enda flere folkeslag. Folk kom både østfra og sørfra hit opp. Og hvor kom trellene fra? Sannsynligvis så langt unna at de ikke kunne rømme til sitt folk igjen. Vi er en blanding av alle disse folkegruppene. Vi har til alle tider utgjort et mangfoldig og internasjonalt samfunn. Stor internasjonal aktivitet vil vise seg i jorda.


Av skriftlige kilder er Håvamål og Snorre kanskje de viktigste som beskriver vår kulturelle arv. Disse er og studert mye og flittig. Videre studie på disse kildene åpner mest for flere spørsmål om påliteligheten for det som ble skrevet ned 200 år etter hendelsene. Vi må samholde disse kildene ovenfor andre kulturer som faktisk nedtegna historiene tidligere. Vi bør bruke et slikt jubileum til å samrå oss med forskere bl.a. i øst. Islendingene har hjulpet oss mye med å vise vår strategiske plassering som vi hadde i verden for 1000 år siden, pga. våre naturressurser. Den samme hjelpa bør vi søke på andre siden av jernteppet. Vår strategiske plassering ser ut til å ta seg opp igjen i vår tid, men nå ser det ut til at vi går fra makt til koloni.


Forstudiet for jubileet legger vekt på nasjonal satsing innenfor forskning, formidling og dialog. De største mulighetene og utfordringene for det ligger i nord. Derfor bør Nasjonaljubileet 2030 brukes til å ansvarliggjøre vår tids politikere til å bevilge penger for både utgravinger av Stornaustet på Bjarkøy og bygging av en kopi på Bjarkøy for formidling av denne historia. Videre må vi styrke folk til folk samarbeidet i nord for å lage felles arbeidsgrupper for nyskriving av sagahistoria.


Frode Bygdnes

Copyright © All Rights Reserved